14.09. – 21.09.2002, skrevet av Cecilie Moestue
Vi er en spent gjeng som møter opp utenfor hotellet i Strasbourg for å ta buss til fjelltoppen Petit Ballon, stedet hvor vi får utdelt vår følgesvenn gjennom hele uken, sykkelen. Turen skal gå på østsiden av Vosges-fjellene, som svenskene så naturlig kaller "vågeserna".
Kvelden før har hele gruppen såvidt blitt kjent under en felles middag i byen. Vi teller 25 stykker med leder, halvparten svensker og halvparten nordmenn. Aldersmesig ligger gjenomsnittet litt over middagshøyden, og den eldste er 71 år.
Münsterost
Før bussen tar oss opp på vår topp i 1200 meters høyde besøker vi en osteprodusent som lager den regionale münsterosten på tradisjonelt vis. Bonden på gården forklarer hele prosessen, og vi får deilige smaksprøver etterpå. Utenfor har han grønnsakshage, og vi lar oss imponere over jordbær i september!
Utålmodigheten med å få satt i gang med syklingen var til å ta og føle på i bussen de siste metrene opp til toppen. Vi hadde reist fra behagelige 20 grader og sol, og kom til 7 grader og tåke på Petit Ballon!
Men været var ingen hindring for ivrige syklister. Vi fant raskt hver vår sykkel, som sto klare med navn på. Etter justering av seter og påkledning av vindtett tøy bar det utfor bakkene. Vi sykler ikke i en lang rekke med 24 syklister etter hverandre, som man kanskje skulle tro om en gruppereise. Nei, her gjør hver og en som han/hun vil, og hele uken er det opp til deg hvem du vil sykle med, og i hvilket tempo.
Følg med!
Men her er det viktig å følge beskrivelsen nøye! Vi har alle fått utdelt en nøyaktig beskrivelse av hvor vi skal sykle. Det tar litt tid å bli kjent med hvordan den er lagt opp, så litt feil i starten er noe man må regne med, både i beskrivelsen, og fra vår egen side. Herlige nedoverbakker de første kilometrene. Vi passerer mange kuer, også de spesielle Münsterkuene som er sorte og hvite. For oss nordmenn er det uvant med trær og frodig grønn vegetasjon i 1200 meters høyde.
Med nedstigningen følger også bedre vær, så til slutt når vi har nådd vårt lunsjsted i Müster har de fleste skiftet til shorts og t-skjorte. Annika, reiselederen, disker opp med utsøkt lunsj i det grønne, i en park med storker!
Storkene er Alsaces symbol, og de finnes overalt her, med store reir på hustakene.Etter mye deilig mat og vin er det litt trått å komme igang igjen. Men vi gyver løs, og sykler nå på fine sykkelstier i skog og på åpne steder nedover dalen. Stien er kupert, så vi tar noen stopp i bakkene og drikker vann og puster ut. I dag er det søndag, så vi møter både ryttere og noen turgåere, mange med rollerblades.
Frankofile damer
På en bakketopp møter jeg to av de andre deltakerne, Grethe Larsen og Vigdis Ottersen. De er to damer som reiser sammen, og er veteraner på sykkeltur. Dette er deres åttende sykkeltur i Frankrike, og det imponerer meg. Jeg lurer på hva som får dem til å velge denne ferieformen år etter år.
Det er mange grunner til det - maten, språket, vinen, ja hele landet Frankrike tiltrekker oss, svarer Vigdis. Men vi er også glad i syklingen, og liker å få mosjon og synes at vi ser mye mer fra sykkelsetet enn fra en bil.
I tillegg tror vi at vi opplever mer på denne måten. Vi får kontakt med folk langs veien, og møter mennesker på landsbygda på en helt annen måte enn ellers, sier hun.
De har deltatt på fire gruppeturer og fire individuelleturer. De foretrekker individuelle turer, for de liker å fordele tiden selv. Det er veldig behagelig at bagasjen blir kjørt fra hotell til hotell. På individuelle turer er alt veldig godt tilrettelagt. De er forøyde med turen i Alsace, og er spesielt imponert over blandingen av tysk og fransk. - Men matmessig føler vi ikke at vi er i Frankrike Her er det lenger mellom kaféene, og vi er så frankofile at det er mer fransk for oss andre steder. Venninnene møtes for 10 år siden, og favoritten deres er Bourgogne på grunn av vinen.
Engelsk holder lenge
Jeg spør om de har noen tips til andre som sitter hjemme og lurer på om dette er noe for dem. -Ja, det er bare å hive seg på, sier Grethe. Jeg hadde ikke syklet på 30 år da jeg første gangen dro på sykkeltur til Frankrike.
Vi sykler ikke hele året ellers, men holder oss i passe form. Her er det ikke noe prestasjonskrav om å sykle fortest, men heller å følge eget tempo. De er begge enige om at dette passer for alle som har lyst til å oppleve en annerledes ferie, og franskkunnskaper er ikke nødvendig. - Ja alle som er litt aktive vil ha glede av dette. At du i tillegg blir brun er vel heller ikke å forakte, sier Grethe med et smil.
Idyll
Den første byen vi kommer til etter lunsj er Türkheim. Her tar alle en velfortjent pause, og beskuer flotte bindingsverkshus fra 15- og 1600-tallet. Det skal vise seg at alle landsbyene vi sykler igjennom er like pittoreske, og med velholdte hus med blomsterflor utenfor. Vi lar oss imponere over Türkheim, som er vårt første møte med denne idyllen.
Etter et par øl i solsteiken på en lokal kneipe tråkker vi videre nedover mot Calmar, som er byen vi skal overnatte i. Ganske stive og støle etter dagens 40 kilometers etappe når vi hotellet. Som holder veldig høy standard, noe som var gjennomgående på alle hotellene vi bodde på i Alsace.Dette var noe annet enn lenger sørover i landet!
Gamlebyen i Calmar er idyllisk. Den er nesten for idyllisk, og er som en liten eventyrlandsby med skjeve bindingsverkshus og kanaler som snor seg gjennom gatene. Også her er det blomster i alle farger, og gamle brolagte gater og nydelige kirker og restaurerte hus. Likevel er Colmar en levende by, og bærer preg av at den er den største byen vi besøker. Dette er hovedstaden i departementet Hut-Rhin, og har faktisk en katedral!
Her finnes alt du kan ønske av shoppingmuligheter, restauranter og museer. Om kvelden spiser vi middag på hotellet. Restauranten fant jeg omtalt i Guide Michelin!
Snorrette vinranker
Neste dag har vi valgfritt program. Vi kan enten dra en lang tur over til Tyskland(Vigdis og Grethe syklet den) eller en kort tur til Eguisheim. Jeg og mitt reisefølge velger isteden å bli en dag i Colmar, som vi trivdes så godt i. Kvelden er til fri disposisjon,og vi spiser på en herlig fiskerestaurant i gamlebyen, "Les trois poissons".
Morgenen etter starter turen med herlig tråkking gjennom vinmarker. I Alsace er vinplantene ca. to meter høye, med modne druer i september. Vinhøsten skal start om to uker, og det er skilt overalt med at plukking er forbudt.
Vi kunne ikke dy oss for å smake, og de var deilige og søte. De smale veiene gjennom vinmarkene egner seg spesielt godt til sykling, vi møter bare noen få andre syklister eller en liten traktor i ny og ne. Her er det også helt stille, uten noe trafikkstøy, men bare lyden av et par fugler innimellom.Dette er dagen for oppoverbakker. Stigningen er jevn i et par kilometer, men det takler vi lett ved å gå av sykkelen og holde et lavt tempo.
Vi drikker vann og ser på det flotte grønne landskapet, med vinmarker så langt øyet kan se.
Nonnevin
Snart er vi inne i turistmagnet nr. en i Alsace, Riquewihr. En liten landsby med godt bevarte bindingsverkshus og pittoreske brolagte gater. Disse er dessverre fylt til randen av souvenirbutikker, dyre winstuber (kaféer) og til og med et eget julehus som selger julepynt året rundt. Vi som er heldige å ha sykkel vet at dette er noe man unngår i alle de andre mindre kjente byene,som er like pittoreske med ekte dagligliv, og har mye mer sjarm.
Vi sykler oppover igjen. Rett før lunsjstedet er det lange nedoverbakker. så vi får litt lønn for strevet synes vi. Også i dag er lunsjen et innbydende koldtbord laget av Annika, og vi spiser i det grønne ved Hunawihr.
Så bærer det videre til vinsmaking i et nonnekloster i sentrum av Ribeauvillé. Tro det eller ei. Vi blir tatt imot på tunet av en nonne som forklarer oss litt om klosteret, og senere går vi ned i kjelleren hvor det er tre menn ansatt som tar seg av alt grovarbeidet med vinlagingen. Og her var de rause med vinen i glassene! Etter å ha smakt på endel av sortene var det flere av oss som til slutt merket at det var på tide å komme seg videre…
Keiser Wilhelms slott
Etter kort tids sykling er vi i Bergheim, og suser videre nedoverbakke og gjennom vinmarker helt til vår overnattingsby, St.Hippolyte. Middagen på hotellet er utsøkt, vi spiser ekte Alsace-mat med løkterte og "baeckoffe", en gryterett med poteter og svin-og oksekjøtt. Fra hotellrommet har jeg utsikt til slottet Haut-Koeningsbourg - som vi besøker dagen etter. Slottet ligger på over 700 meters høyde, så vi lar syklene stå, og tar imot busstransport uten snev av flauhet. Slottet er imponerende i både historie og størrelse, og en sjarmerende guide forteller på gebrokkent engelsk alt hva hun kan.
Nye vinmarker venter, og vi tråkker og triller oss gjennom flere byer før vi når frem til Epfig. Her er det kombinert vinsmaking og lunsj hos vinbonden Wolffer. Turen videre går på landsbyveier og gjennom vinmarker igjen, før vi når Obernai, hvor hotellet ligger.
Markedsdag
Middagen spiser vi på egenhånd i Obernai, og dagen etter er det markedet som skal utforskes. Gatene er fylt med handelsboder som selger ost, grønnsaker, pølser, klær og alt hva du kan tenke deg.
I dag skal siste etappe gjennomføres, og vi sykler stort sett gjennom små byer og gjennom maisåkre. Vinmarkene ser vi nå bare i det fjerne. Vi møter ville storker, som forårsaker litt off-roadsykling i en åker for å få tatt nærbilde.
Men utbyttet ble magert, da de ble redde og fløy sin vei. I dag er første dag uten strålende sol, og når vi spiser lunsj er det i et voldsomt regnvær. Gudskjelov er det tak over vårt møtested ved elven. Etter en lang tids venting og diskusjon om været tar vi motet til oss, en etter en, og sykler videre mot det siste målet denne uken, Strasbourg.
Kanal og katedral
Det er fine rette sykkelstier helt inn til sentrum av byen, og vi følger elven hele veien. Hotellet er lett å finne, og vi forlater sykkelen uten tungt hjerte. En herlig tur, men etter 156 kilometer er det fristende å tenke på andre aktiviteter også. Kvelden står til fri disposisjon, og storbyen har mye å by på. Strasbourg er lett å finne frem i, med flotte severdigheter som katedralen og Europaparlamentet.
Dagen etter blir vi tatt med på båttur på kanalene i byen, imponerende flotte bygninger her også. Avskjedsmiddagen om kvelden blir lystig og endelig står Tarte flambeé og Chocroute på menyen, to Alsace-spesialiteter. De mange avskjedstalene overgår hverandre i munterhet og humoristisk innhold. En siste drink i baren på hotellet må til før vi legger oss og forbereder hjemreisen i morgen.
Lykke - Det er det jeg føler
På dene turen kommer disse øyeblikkene med jevne mellomrom og jeg nyter dem. Her er så vakkert, og det er en herlig følelse å ta seg frem nesten lydløst i landskapet.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar